Skrevet av Sverre den 19.10.2011
Forrige post inneholdt reglene for hvordan man fordeler mandatene ved valg til politiske utvalg, ved hjelp av D’Hondts metode. Men det er bare den første delen av hvordan utvalget settes sammen. Man trenger også regler for å finne ut hvem som blir valgt fra hver enkelt liste. Det er ikke bare å plukke riktig antall navn fra øverst på listen (dog i praksis nesten). Man må blant annet oppfylle kommunelovens regler om kjønnsbalanse, men det finnes smutthull… Her skal du få den lange og spissfindige forklaringen.
(more…)
Norsk politikk, statsvitenskap, Valg09
Skrevet av Sverre den 17.10.2011
Victor D'Hondt
I forbindelse med stortingsvalget for to år siden skrev jeg et innlegg her om hvordan mandatfordelingen egentlig regnes ut, ved hjelp av Sainte-Laguës metode. Dette er den samme metoden som brukes for å regne ut mandatfordelingen i kommune- og fylkestingsvalg. Men når disse så er valgt, så skal de sette sammen formannskap, hovedutvalg og komiteer. Og da er det andre regler som gjelder. Dette har noen kommuner allerede brent seg på.
Når kommuner og fylkeskommuner skal velge utvalg er det, i henhold til kommunelovens § 35 nr.4, to forskjellige varianter som kan brukes: Avtalevalg og forholdsvalg. Den første brukes når kommunestyret har blitt enige om hvem som skal inn i et utvalg. Da legges det fram et forslag som vedtas. Dersom man har tildelt mandater til grupper (noe som vanligvis betyr “partigrupper”, men ikke er nærmere definert i loven) kan man også velge flere varalister.
Dersom minst et medlem av kommunestyret krever det, går man over til den mer kompliserte valgformen, forholdsvalg (også kjent som forholdstallsvalg). Her leveres ett eller flere listeforslag, som medlemmene deretter stemmer på. Dette telles deretter opp etter metoden nedfelt i kommunelovens § 37. Metoden som her er beskrevet kalles D’Hondts metode, og er oppkalt etter den belgiske matematikeren Victor D’Hondt. Denne metoden ligner litt på Sainte-Laguës metode, men man bruker litt andre delingstall, som favoriserer store partier i vesentlig større grad. Dette fører til at “valgtekniske samarbeid” er en stor fordel, der partiene slår seg sammen til felles lister. En liste med mange stemmer bak seg i kommunestyret vil nemlig ofte få flere mandater i utvalg enn det de samarbeidende partiene ville fått hver for seg.
Helt konkret går metoden ut på det følgende:
- Listene rangeres etter hvor mange stemmer hver liste har fått. Den listen som har fått flest stemmer får det første mandatet.
- Deretter ganger man stemmene til denne listen med følgende: 1/(1+s), der s er antall mandater listen allerede har fått. I praksis er dette det samme som å dele på antall mandater listen allerede har fått +1. Når listen har fått 1 mandat skal man altså dele på 2.
- Deretter går man tilbake til punkt 1 og fortsetter inntil alle plassene er fordelt.
(more…)
statsvitenskap
Skrevet av Sverre den 17.08.2010
Er vi ikke verdens beste land lenger? Vi er jo vant til å få vårt ego blåst opp over at FN hvert år kårer oss til det beste landet å bo i, men nå har Newsweek kommet med sin kåring over verdens beste land, og gjett hva? NRK har lagt merke til det: Vi er bare på 6. plass! Hvorfor?
Først: Ta det med ro. Vi er fortsatt det beste landet å bo i. På parameteren livskvalitet er vi best av alle. Basert på våre lave mordtall, vår rene natur, vår likestilling, våre jevne inntektsfordeling og lave arbeidsledighet knuser vi Finland ned i støvlene. Men likevel vinner finnene sammenlagt. Hvorfor?
Forklaringen finner vi når vi dykker ned bak rankingen, for eksempel med Newsweeks glimrende interaktive grafikk. Vi scorer best på livskvalitet, er blant de beste på politisk miljø, men blir grundig slått av finnene på utdanning og “økonomisk dynamisme”. Newsweeks ekspertpanel har tatt med disse indikatorene fordi de ikke bare ønsker å måle hvilke land som er best i dag, men i hvilke land du har størst sjanse til å ha det bra gjennom hele livet dersom du blir født i dag. Og der mener de altså at du ligger bedre an i Finland enn i Norge. De er rett og slett ikke overbevist om at Norge kommer til å fortsette å være best. (more…)
Norsk politikk, statsvitenskap, Utdanning
Skrevet av Sverre den 24.12.2009
I de siste avgjørende timene av København-forhandlingene strømmet det på med storheter. USA sendte sin president Barack Obama. Kina la stor prestisje i forhandlingene, men sendte sin statsminister Wen Jiabao i stedet for president Hu Jintao? Tilfeldig? Neppe. Men hvorfor det? Ville ikke det å sende topplederen gjøre dem sterkere i forhandlingene? Faktisk ikke, særlig siden de ikke er et veldig demokratisk land. Det handler om det statsvitere kaller tonivåspill.
Dette var vel en bloggpost som helst skulle kommet under eller i forkant av København-forhandlingene, men jeg har vært opptatt med mye annet enn blogging i det siste. Jeg synes uansett det er interessant å titte tilbake for å forstå ting som skjedde.
Hva er så et tonivåspill? Det er en variant av såkalt spillteori. Dette er en fagretning som befinner seg i grenselandet mellom statsvitenskap og samfunnsøkonomi. Den mest berømte opprinnelsen til denne teorien kommer fra John Forbes Nash som du kanskje husker fra filmen A Beautiful Mind? Tonivåspill-teorien kommer fra Robert Putnam, og er spesielt interessant for å forstå diplomatiske forhandlinger.
I utangspunktet høres det kanskje litt merkelig at det å sende en lavere nivå representant skal gjøre deg sterkere i forhandlinger, men det er faktisk slik. Det hele handler om at man blir sterkere dersom man har en “høyere makt” i hjemlandet som man kan påberope seg at kanskje ikke vil godta resultatet av forhandlingene. USA har for eksempel veldig strenge regler for ratifisering av traktater som må godkjennes av kongressen. For å få en bindende avtale med USA må man ikke bare overbevise presidenten, men også sørge for å få en avtale som er god nok til at Kongressen vil godkjenne den. I forhandlingene kan presidenten for eksempel si noe slikt som “Personlig er jeg jo enig i det du sier, men jeg trenger en avtale som Kongressen vil godta, og det du foreslår blir nok vanskelig å selge til konservative republikanere.”
Dette blir litt det samme som når du får en invitasjon til en middagsavtale du helst vil unngå: “Ja, det høres trivelig ut, men jeg må sjekke med kona om vi er opptatt den kvelden.”
(more…)
Internasjonal politikk, statsvitenskap
