Skrevet av Sverre den 18.11.2009
Når EU-drømmen erstatter politikken
Jeg kan finne bare en forklaring på at de ledende politikerne i Arbeiderpartiet ser ut til å stå mer eller mindre samlet bak en norsk adoptering av EUs datalagringsdirektiv mens de fleste andre er i mot: EU.
Retorikken for hvorfor direktivet er nødvendig dreier seg stort sett om to momenter: For det første har vi argumentasjonen rundt å stoppe pedofili og annen alvorlig kriminalitet, mest berømt gjennom Helga Pedersens syltynne og desperate retorikk. Å gjennomføre et tiltak som dette på det grunnlaget strider mot de mest grunnleggende prinsippene i den norske rettsstaten. Å skulle overvåke alle for å øke sjansen for å ta de få som er lovbrytere er svært problematisk. Særlig når effekten av tiltaket er svært omstridt.
Det andre argumentet er at 27 EU-land allerede har innført direktivet. Og det er nok her kjernen i saken for ledelsen i Arbeiderpartiet ligger. Å si nei til direktivet medfører sjansen til å havne i konflikt med EU. Sammenlignet med et godt forhold til EU og en drøm om fremtidig medlemskap blir slike småsaker som personvernet mindre viktige. Dette har tross alt aldri vært et viktig politikkområde for partiet.
Den andre argumentasjonen er så lite overbevisende at jeg har vanskelig for å tro at det kan være noe annet enn dette som er forklaringen. Selv etter å ha fått bevist to ganger at det norske folket er mot er EU-saken så viktig at den får ta presedens over viktige prinsipielle spørsmål med direkte konsekvenser for den norske befolkningen. Det er bekymringsverdig.
