Skrevet av Sverre den 09.06.2009
Det må sies å være utenfor all rimelig tvil at USA har bedrevet omfattende tortur i “krigen mot terror”, stikk i strid med internasjonale konvensjoner. Jan Egeland og Mariano Aguirre tar nå til orde for at de ansvarlige må stilles for retten.
“Hvor var du da de torturerte?” spør Egeland og Aguirre. Norge har stilltiende akseptert dette gjennom å delta i operasjoner sammen med amerikanerne, mener de. Norsk ledelse må ha skjønt at ting har skjedd, men ikke ønsket å vite. Men slik jeg ser det har de ikke vært representative for alle i Norge, Europa eller til og med USA. Det har vært mange av oss som har tatt til orde mot menneskerettighetsbrudd når vi har hatt sjansen. Vi har arrangert eller deltatt i debattmøter, demonstrasjoner og underskriftsaksjoner. Der var vi da de torturerte.
Vi vet også hvor George W. Bush var da fanger uten dom ble utsatt for tortur. Han satt i Det hvite hus, og det virker som det skjedde med hans fulle støtte. Den amerikanske presidenten og ledelsen for de amerikanske styrkene som gjennomførte torturen er minst like ansvarlige som de få menige som nå har blitt stilt til ansvar. De visste hva de gjorde, og en pervertert ide om at hensikten helliget middelet fikk dem til å sette vanlig moral til side. Dette burde de stilles til ansvar for.
Er det realistisk å tro at en amerikansk president faktisk kommer til å bli arrestert og stilt for retten for sine handlinger? Jeg vet ikke, men dette er ikke tidspunktet å sette seg ned og stilltiende akseptere. Som Egeland og Aguirre, Fredrik Mellem, Impeachbush.org, Amnesty International og andre er jeg enig i at det er på høy tid at det første skrittet tas og at det settes i gang en uavhengig etterforskning.
Internasjonal politikk, USA
Skrevet av Sverre den 15.05.2009
Det satiriske nettstedet The Onion bringer følgende nyhet under overskriften “Israeli PM Debuts New Road Map For Continued Strife“:
JERUSALEM—In a historic speech before the U.N. Tuesday, newly elected Israeli prime minister Benjamin Netanyahu unveiled a comprehensive plan to extend political discord and senseless violence in the Middle East through the next 25 years. Key elements of the 60-page road map include a symbolic and ultimately fruitless 2010 regional summit, a tenuous cease-fire that will be violently broken mid-autumn by an as-yet-unnamed splinter group, a series of hope-shattering assassinations, and two untimely comas. “I intend to lead the nation of Israel out of this senseless, bitter fighting and chaos, and into a new era of organized, carefully thought-out fighting and chaos,” Netanyahu said. “If Israelis and Arabs work together, we can put off lasting peace indefinitely.” Sources close to the prime minister indicated that Netanyahu would be willing to consider Palestinian statehood if such a move led to a full-scale Mideast war.
Fra tid til annen blir jeg minnet på konflikten i Palestina, og har dårlig samvittighet på “den vestlige verdens” vegne. Den siste uken har det vært Audun Lysbakkens skildringer fra sin reise i Palestina på bloggen sin. For et par måneder siden var det Barbara Cupistis film Forbidden Childhood. Før det var det TV-sendingene fra invasjonen i Gaza. Og akkurat i dag var det dette satireinnslaget fra The Onion.
Det er alltid mulig å peke tilbake til Bibelens dager og si at dette området har en tusenårig historie med konflikt og beskrive det som en slags naturtilstand. Men ser vi på den nære historien har vi virkelig svin på skogen i forhold til å bidra til konflikten. Europas dårlige samvittighet etter 2. verdenskrig gav støtte til Sionistbevegelsen, særlig i Storbrittannia. Allerede før statens dannelse var forløperen til den Israelske hæren, Haganah, skyldig i grove overgrep mot den palestinske befolkningen. De hadde en lidelseshistorie som motivasjon, men det kan på ingen måte rettferdiggjøre det de utsatte palestinerne for.
Foreleseren jeg hadde i stormaktspolitikk bruker å si at dette er den minst viktige konflikten i det 20. århundre. Og fra et maktorientert stormaktsståsted har han selvsagt rett. Europa kunne la sionistbevegelsen få fritt spillerom i dette strategisk uviktige lille hjørnet av verden. Så lenge de ikke truet Suez-kanalen eller oljeleveransene kunne de få holde på som de ville. Og det har de virkelig fått gjort. Skruppelløse ledere i Israel har kynisk spekulert i et høyt konfliktnivå, støtte på religiøst grunnlag fra noen viktige velgere i Europa og USA og deres strategiske uviktighet i de store interessenes spill.
Så lenge grupper av religiøse fundamentalister i Norge så vel som resten av Europa og USA er de som først og fremst lar konflikten få konsekvenser for valg, er den politiske kostnaden ved å kritisere okkupasjonen stor og den potensielle fortjenesten liten. Skulle denne politiske realiteten endre seg er det et enormt problem for de elementer i den Israelske staten som ønsker at denne konflikten skal fortsette. Jeg tror ikke det er tilfeldig at det nå kommer stadige anklager om antisemittisme mot Norge. Deler av den israelske ledelsen er rett og slett livredde for at den israelske okkupasjonen ikke bare skal være noe vi rister på hodet over når vi ser det på TV, men at vi også skal stille krav til våre politikere og la det få konsekvenser på valgdagen om de ikke gjør nok. Derfor trenger de å stemple kritikk av okkupasjonen som antisemittisme – å fortsette å gjøre det til en ikke-sak i europeisk, amerikansk og norsk politikk.
Vi må sørge for at disse ropene om antisemittisme er grunnløse. Det er ikke jødene som står bak handlingene – de fleste jøder bor ikke i Israel. Det er heller ikke Israel som står bak handlingene – store deler av den israelske befolkningen gjør det heller ikke. Det er israelske ledere som gir ordre til handlingene. Det er dem og deres handlinger vi må kritisere. Vi må ikke få den vanlige israelske velger til å føle seg alene og omringet av fiender, vi må sørge for at de føler seg som en del av et verdenssamfunn og at verden rundt dem ikke kommer til å utslette Israel dersom de ikke velger ledere som Ariel Sharon, Avigdor Lieberman og Benjamin Netanyahu.
Vi har alle som velgere og deltakere i demokratiet et ansvar.
Vi må sørge for at det ikke bare er religiøse fundamentalister som stiller krav til sine politikere (også i mer enn 5 minutter etter at vi har sett et fælt innslag på Dagsrevyen), vi må sørge for at det å ikke ta okkupasjonen på alvor også har en politisk kostnad og vi må sørge for å støtte politikere som gjør en innsats, som kritiserer politikken men likevel ønsker å bygge broer til den israelske sivilbefolkningen.
Internasjonal politikk, Norsk politikk
Skrevet av Sverre den 26.04.2009
Stortingsperioden fredet i Soria Moria-erklæringen er nå på hell, og det er på ny lov å diskutere EU i Norge. Venstre, som balanserer på sperregrensa og grensa mellom å være et sentrums- eller høyreparti balanserer også på EU-grensa med det Tore Sandvik omtaler som et “rungende kanskje” som konklusjon på landsmøtet. Men det er et av flere innspill den siste tiden som har fått debatten på beina igjen.
Jeg har selv vært lykkelig over de siste årenes EU-fredning så jeg kunne la saken ligge litt før jeg måtte hente den fram og forme mitt nye standpunkt. Som 13-åring i 1994 var jeg sterk motstander uten nødvendigvis å ha et veldig sofistikert politisk grunnlag. Som student i statsvitenskap måtte jeg kaste mye av min opplæring fra EU-kampens skyttergraver på båten. Jeg lærte om visjonene bak EU – og dem var det mye vanskeligere å være en sterk motstander av.
Jeg er ikke lenger en motstander av EU som prosjekt – jeg mener EU er viktig for Europa. Det betyr ikke at det er riktig av Norge å bli et fullverdig medlem. For meg er blant annet det argumentet Bård Vegard Solhjell peker på, om at vi trenger flere uavhengige stemmer i verden viktig.
Inntil videre befinner jeg meg dermed i posisjonen positiv til EØS, negativ til norsk EU-medlemskap men ønsker EU som organisasjon lykke til på ferden. Jeg ser med spenning fram til å lese boka Et nytt nei, som kanskje kan hjelpe meg videre.
Internasjonal politikk, Norsk politikk
Skrevet av Sverre den 07.04.2009
I Robert Gates’ første forslag til forsvarsbudsjett i USA foreslår han i følge Reuters å kutte produksjonen av jagerflyet F-22 helt. Dette er gode nyheter for Norges valgte jagerfly, F-35 Joint Strike Fighter, som dermed får høyere prioritet med bevilgninger fra det amerikanske forsvarsdepartementet. At amerikanske forsvarskutt skal forsinke prosjektet har vært en bekymring knyttet til det norske jageflyvalget.
Dette avhenger av at budsjettet går igjennom, såklart…
Norsk politikk, USA
Skrevet av Sverre den 24.03.2009
En fredskonferanse, arrangert av nobelprisvinnerne Nelson Mandela, Desmond Tutu og Frederic De Klerk blir avlyst fordi Sør-Afrika nekter Dalai Lama innreise, og sier det ikke kommer til å bli aktuelt før etter fotball-VM. Det er “ikke i landets interesse” blir det sagt, og det spekuleres i at det er press fra Sør-Afrikas viktige handelspartner Kina som ligger bak.
Det er trist å se at Sør-Afrika enda ikke har mer ryggrad når det gjelder menneskerettigheter og andre demokratiske verdier.
Internasjonal politikk
Skrevet av Sverre den 21.03.2009
Å slippe propagandaflygeblader bak fiendens linjer har vært en viktig del av såkalte ‘PsyOps’ – psykologisk krigføring – siden første verdenskrig. Det er alltid viktig å undergrave fiendens kampmoral. Obama moderniserte valgkamp i USA gjennom sin bruk av sosiale internettkanaler i valgkampen, og dette ser han ut til å ha tatt med seg inn i diplomatiet. I går la Obama ut en video der han talte til det Iranske folk på Youtube:
Dette er sannelig en endring i retorikk siden hans forgjenger, og nok et eksempel på hvor god Obama er nettopp på det å holde taler. (more…)
Internasjonal politikk, USA
