Skrevet av Sverre den 17.01.2010
Starten av januar har vært preget av at veldig kaldt vær i Trondheim. I uke 2 fikk vi et par dager med fuktig luft før det igjen ble sprengkaldt og klarvær. Det førte til at stort sett alt var dekket av et lag med rim. Her ser dere et tre ved Åsvang i Trondheim.
Skrevet av Sverre den 17.01.2010
Nytt år, nye ideer. Årets idé er å ta minst ett bilde i uka som er godt nok til å publisere her på bloggen. Derfor prosjektet “ukens bilde”. Premisset er at det skal være et bilde jeg har tatt den uka. Hver uke hele 2010. Det blir ikke nødvendigvis det beste bildet, men gjerne et bilde som forteller noe om den uka, den årstiden eller hva som helst egentlig.
Skrevet av Sverre den 09.01.2010
Når man har influensa kan man få tid til slike ting som å lese hele høringen om datalagringsdirektivet midt på natta. Det er 60 sider med ganske interessant lesning for den som er interessert. Det overbeviste meg imidlertid ikke om å bli noen tilhenger.
For det første legger høringen svært lite fokus på de prinsipielle sidene ved saken. Den anerkjenner at det kan være personvernproblemstillinger knyttet til datalagringsdirektivet, forteller mye om hvordan dataene skal behandles sikkert og prøver å fortelle at “det er ikke så farlig, sjø”. Utgangspunktet synes å være motsatt av det man kan forvente, nemlig at den som vil innføre en ny ordning må argumentere for hvorfor denne ordningen er nødvendig. Justisdepartementets utgangspunkt er “hvorfor ikke?” Det argumenteres i liten grad for direktivet i prinsipielle ordelag, det framstår for meg som nødvendigheten av direktivet omtrent er tatt for gitt, derfor er fokus på å berolige om noen av motforestillingene.
Det andre punktet jeg sitter igjen med etter en første gjennomlesing gjør meg mye mer skeptisk. (more…)
Skrevet av Sverre den 08.01.2010
Adressas faste gjesteskribent Johan O. Jensen blander seg inn i sykelønnsdebatten – med begge beina i salaten. Han kunne ikke komme med sitt planlagte angrep, etter som Stein Erik Hagen kom han i forkjøpet – en mann man ikke vil hoppe etter. Så han prøver tilsynelatende å være nyansert i stedet, inntil han kommer med følgende våsete utsagn:
Sykelønnsordningen er først og fremst til for de syke, de som av tusen grunner ikke makter å gå på jobb. Det er innlysende. Men offentlig statistikk viser at 20 prosent av de som er sykemeldt, ikke har søkt annet arbeid. Halvparten av dem igjen sier at de heller aldri har tenkt å gjøre det. Snakker vi om fallende arbeidsmoral eller det man i gamle dager kalte “skoft”?
Jensen kan umulig ha tenkt skikkelig igjennom det han skriver. Som han sier – sykelønnsordningen er til for de som ikke makter å gå på jobb, de som er for syke. At 20 prosent av de som er for syke til å jobbe ikke søker ny jobb er da knappest en faretruende høy andel? Selvsagt er det mange av de syke som faktisk ikke er friske nok til å jobbe – ei heller i en annen jobb. Hvordan det kan brukes som et bevis på “skoft” blir for meg helt uforståelig.
Skrevet av Sverre den 05.01.2010
I et anfall av akutt litteraturmangel i jula gikk jeg til innkjøp av Makta midt imot. Kampen om EU og Arbeidarpartiets sjel av Kjell-Erik Nordenson Kallset på den lokale bokhandelen. Boka, siste skudd på stammen fra Manifest forlag, er en historisk gjennomgang av EU-kampen i 1994, med spesielt fokus på den interne kampen i arbeiderbevegelsen. Kampen i 1971 blir også kjapt behandlet som bakteppe for 94-avstemmingen.
For en som stort sett ikke kjøper hardcover-bøker var prisen noe stiv, men den er knakende godt skrevet. Derfor mener jeg boka var verdt pengene selv om den ser ut til å ha noen mangler jeg har kommentert lenger ned.
Skrevet av Sverre den 24.12.2009
I de siste avgjørende timene av København-forhandlingene strømmet det på med storheter. USA sendte sin president Barack Obama. Kina la stor prestisje i forhandlingene, men sendte sin statsminister Wen Jiabao i stedet for president Hu Jintao? Tilfeldig? Neppe. Men hvorfor det? Ville ikke det å sende topplederen gjøre dem sterkere i forhandlingene? Faktisk ikke, særlig siden de ikke er et veldig demokratisk land. Det handler om det statsvitere kaller tonivåspill.
Dette var vel en bloggpost som helst skulle kommet under eller i forkant av København-forhandlingene, men jeg har vært opptatt med mye annet enn blogging i det siste. Jeg synes uansett det er interessant å titte tilbake for å forstå ting som skjedde.
Hva er så et tonivåspill? Det er en variant av såkalt spillteori. Dette er en fagretning som befinner seg i grenselandet mellom statsvitenskap og samfunnsøkonomi. Den mest berømte opprinnelsen til denne teorien kommer fra John Forbes Nash som du kanskje husker fra filmen A Beautiful Mind? Tonivåspill-teorien kommer fra Robert Putnam, og er spesielt interessant for å forstå diplomatiske forhandlinger.
I utangspunktet høres det kanskje litt merkelig at det å sende en lavere nivå representant skal gjøre deg sterkere i forhandlinger, men det er faktisk slik. Det hele handler om at man blir sterkere dersom man har en “høyere makt” i hjemlandet som man kan påberope seg at kanskje ikke vil godta resultatet av forhandlingene. USA har for eksempel veldig strenge regler for ratifisering av traktater som må godkjennes av kongressen. For å få en bindende avtale med USA må man ikke bare overbevise presidenten, men også sørge for å få en avtale som er god nok til at Kongressen vil godkjenne den. I forhandlingene kan presidenten for eksempel si noe slikt som “Personlig er jeg jo enig i det du sier, men jeg trenger en avtale som Kongressen vil godta, og det du foreslår blir nok vanskelig å selge til konservative republikanere.”
Dette blir litt det samme som når du får en invitasjon til en middagsavtale du helst vil unngå: “Ja, det høres trivelig ut, men jeg må sjekke med kona om vi er opptatt den kvelden.”
Skrevet av Sverre den 22.12.2009
Når foreldre får barn trenger de en tid med fri fra jobben for å kunne ta vare på barnet i de første viktige månedene. Det er vi alle enige om, og Norge har blant verdens beste ordninger for dette. En svært god start på livet for de små. Men denne ordningen kan bli bedre, og noe av det viktigste vi kan gjøre er å kvitte oss med forestillingen om en “mammapermisjon” og jobbe for en “foreldrepermisjon”.
Jeg har tidligere vært stor tilhenger av at permisjonen skulle “deles likt” mellom mor og far slik at begge fikk lik anledning til å delta i barneoppdragelsen. Fredrik Mellems glimrende skriverier de siste dagene1 har imidlertid fått meg til å innse at denne tankegangen er feil. Å skulle tvinge begge til å være hjemme 18 uker hver er ikke veien å gå.
Skrevet av Sverre den 16.12.2009
Knut Johannesens blogg Vox Populi har to gode innlegg i de siste dagene, om Jaglands skattehull og om Stoltenbergs privatflytur til København. Begge tar utgangspunkt i saker som har vært førstesideoppslag i VG denne uka1.
Begge sakene er eksempler (dog ikke blant de mest hårreisende) på typisk politisk journalistikk i Norge fra de store tabloidene. En journalistikk jeg godt kunne være foruten.
Den politiske dekningen, i alle fall når den får stor plass, handler om å finne “svake punkter” der man kan lage skandale av hva politikerne gjør, ikke av deres politikk. Noen ganger er dette berettiget, noen ganger komplett uvesentlig. Noen ganger jobbes det hardt for å skape storm i et vannglass og lure politikerne til å si noe dumt for så å prøve å felle dem på grunnlag av en sak som i utgangspunktet bare burde være verdt en liten notis.
Når det gjelder akkurat disse to sakene har de både likhetstrekk og ulikheter som er ganske viktige. Begge har de lagt seg på den linjen andre i samme posisjon gjør, begge antagelig uten å tenke så mye mer over det enn at “dette er nå ganske luksuriøst, men det er nå sånn man bruker å gjøre det. Da må det vel være greit for meg å gjøre det samme?”
Skrevet av Sverre den 07.12.2009
Gunn Karin Gjul tar nå på sin blogg til orde for å single kvinner rett til assistert befruktning, og påstår dette er (negativ) diskriminering. Jeg er uenig. Hun presenterer også dette forslaget i en video:
[youtube=http://www.youtube.com/watch?v=qvd5jAP0nGs]
Jeg er en sterk tilhenger av at homofile skal ha de samme rettigheter som heterofile til assistert befruktning og adopsjon. Dette fordi jeg mener det ikke er noen grunn til å anta at et homofilt par er dårligere omsorgspersoner enn et heterofilt par, eller på annen måte i dårligere stand til å gi et barn en god oppvekst. Da er det diskriminerende å ha en lovgivning som behandler dem annerledes.
I lovgivningen rundt det å få barn er det etter min mening barnets rettigheter som må ha førsteprioritet, ikke foreldrenes. Når saken var de homofiles rettigheter ble det sannsynliggjort utenfor rimelig tvil at det ikke var hensyn til barna som tilsier at man måtte forskjellsbehandle par. Derfor var det riktig å fjerne den forskjellsbehandlingen.
Nå vil Gunn Karin Gjul ha oss til å ta neste skritt og også åpne for de samme rettighetene for single kvinner. Her mener jeg den samme tankegangen ikke er gyldig.
Skrevet av Sverre den 24.11.2009
Nyss Mag har en veldig god gjennomgang av norsk asyldebatt og hvordan den har avsporet med et ensidig fokus på antall asylsøkere som kommer til Norge. Å få ned antall asylsøkere bør i seg selv ikke være noe mål, det er målet på grunnløse asylsøkere: De som ikke har krav på vern, asyl eller opphør på humanitært grunnlag som bør må ned. De andre anerkjenner vi jo at har behov for å få bli i landet.
Særlig er den avsluttende grafen de presenterer interessant:
Originalinnhold i bloggen er laget av Sverre Midthjell og lisensiert under en Creative CommonsNavngivelse 3.0 Norge lisens.
I praksis betyr dette at du gjerne kan redistribuere og bruke innholdet men at jeg gjerne vil krediteres for det med en lenke hit.
Bad Behavior has blocked 632 access attempts in the last 7 days.
Bad Behavior has blocked 632 access attempts in the last 7 days.