Skrevet av Sverre den 29.09.2009

Kirkedemokrati til strykkarakter

Norsk politikk 2 kommentarer

I år skulle være året for det store demokratiske gjennombruddet i Den norske kirke. De av oss som ønsket at de folkevalgte fortsatt skulle ha makt over kirken tapte, men det skulle erstattes med et folkestyre innad i kirken. Kirken skulle bevise at den ikke ville bli ødelagt av et konservativt mørkemannsvelde slik mange av oss frykter. Jeg er ikke overbevist.

I Nidaros bispedømme fikk vi et konservativt bispedømmeråd som er opptatt av at kirken skal vurdere folks seksuelle legning før vi kan velsigne deres kjærlighet og gi den formelle rammer. 3 av 4 leke (dvs. lekfolk – ikke kirkelig ansatte, valgt av de “vanlige” medlemmene av statskirken) medlemmer av bispedømmerådet har tatt et klart standpunkt mot at kirken skal la homofile få gifte seg. Tidligere ordfører i Trondheim, Anne Katrine Slundgård er det hederlige unntaket.

Selve gjennomføringen av valget var det også sitt å utsette på. Min opplevelse av kirkevalg på Blussuvoll skole var ikke langt fra den Terje Eidsvåg beskriver i Adressa. Det er selvsagt tilgivelig med litt rot når det er første gangen kirken skal arrangere valg i stor skala, men det burde da være bedre gjennomført enn dette. Et stort antall forkastede stemmer vitner også om for dårlig informasjon.

Nominasjonsprosessens skulle være tidenes mest demokratiske, for første gang kunne det nomineres kandidater uten menighetsrådenes støtte. Problemet var bare at det var få utenfor den “faste kretsen” som fikk vite om dette før nominasjonene var ferdige. Jeg ble i alle fall ikke utsatt for noen promotering av dette før fristen var ute. Dette til tross for at jeg faktisk er avtroppende varamedlem av bispedømmerådet i dag… Jeg mistenker at den promoteringen som foregikk stort sett var rettet mot fora frekventert av de som tradisjonelt har påtatt seg slike verv.

Valgoppslutningen ble på 9,9 %, bare 2/3 av det målet på 15% som kriken på forhånd hadde satt seg. Det påstås at dette med et nødskrik er nok til at løsrivelsesprosessen kan få fortsette, men kirkerådet har erklært seg som fornøyd.

Det viktigste beviset på valgets utilstrekkelighet er at den første bokstaven i etternavnet er den viktigste faktoren for om man ble valgt eller ikke (!!). Et velkjent problem for oss som har arrangert studentvalg før. Når man har for lite informasjon om kandidatene er det alt for lett å bare krysse av på de fem første på listen. Dette vitner om at informasjonen om kandidatene i forkant ikke har nådd fram til velgerne. Frank Aarebrot mener at valget bør erklæres ugyldig. Jeg mener i alle fall det ikke kan stå som noe bevis på at kirken nå er demokratisk nok til å kunne løsrives fra demokratisk styre gjennom våre folkevalgte.

2 kommentarer - Legg igjen din kommentar →