Skrevet av Sverre den 28.04.2009

Bokanmeldelse: Deltakerne. En reise i demokratiets framtid.

Anmeldelser 3 kommentarer

lysbakken-deltakerneAudun Lysbakken og Ingvar Skjerves nye bok Deltakerne. En reise i demokratiets framtid, som blant annet Lysbakken selv har jobbet hardt for å promotere i sin blogg, er en kort og grei bok som presenterer en del interessante tanker og noen gode eksempler på demokratiprosjekter blandet med sammen med litt forskjellig annet. I sum vel verdt det begrensede antall timer det tar å lese den.

Boka setter tonen i innledningen:

Vi visste litt om markedsliberalismen fra før. At den ikke har bidratt til større vekst i markedsøkonomien. At den har skapt en liten global overklasse. Nå vet vi også at den har ført til en enorm konsentrasjon av makt.

Dette er for det meste ikke en demokratiutredning, men et sosialistisk partsinnlegg. Min mening er at dette ikke er en styrke for boka som helhet. Likevel har den en del svært interessante deler der nettopp teorier og tanker rundt folkestyre står i fokus og den dogmatiske sosialistiske retorikken legges litt på hylla.

Drømmen om arbeiderkooperativet

Den første delen av boka handler om arbeiderstyrte bedrifter. Her er det den gamle kooperative drømmen som løftes fram. De viser til eksempler som er ganske ulike, og understreker at kooperativ styring er mulig. Samtidig synes eksemplene å antyde at det fungerer best for høyt utdannede mennesker eller blandet med en god dose ikke-demokratisk kapitalisme. Forfatterne oppsummerer det selv slik:

Vi sier ikke at det er enkelt. Vi sier at det er mulig. Vi sier ikke at vi har funnet noen oppskrift på hvordan arbeids- og næringsliv skal demokratiseres, men vi synes vi har funnet noen gode eksempler på at det faktisk har blitt gjort.

Til dette kunne de ha tilføyd leddsetningen “…med varierende hell.” På samme måten som denne delen av boka ikke har noen særlig konkret konklusjon er den heller ikke spesielt nyskapende. Den fungerer som en grei inledning til noen av temaene senere i boka, selv om jeg mistenker at intensjonen egentlig var at det skulle være mer enn det.

Et angrep på privatiseringens fortreffelighet

Det er en stor mangel i tenkningen til dem som anbefaler privatisering, sier Ray. Og det er at den overser hvordan god styring er avhengig av kunnskapene til dem som jobber i tjenestene til daglig.

Når boken brått skifter til å diskutere privatisering i offentlig sektor blir den straks både mer relevant og konkret. Det er ikke revolusjonerende tanker som fremmes, men det er et velartikulert forsvar for en sosialdemokratisk tenkning – ekte sosialdemokrati med et fokus på at staten skal bli best til å ta vare på folkets behov – ikke et “sosialdemokrati” som der Tony Blair har gitt opp og overlater jobben til de private. Lysbakken og Skjerve tar til orde for at vi på venstresiden ikke må la høyresiden få fortsette å dominere debatten med en forestilling om det moderne private i motsetning til det gammeldagse offentlige. Offentlig sektor må også dyrke sine styrker heller enn å prøve å bli mer lik det private, gjennom New Public Management – det forfatterne kaller “mistillit satt i system”.

Revitalisering av lokaldemokratiet gjennom deltakende budsjettprosesser

Deltakende demokrati er løsningen det pekes på når det gjelder å revitalisere lokaldemokratiet. Eksemplene som trekkes fram er spanske Sevilla og brasilianske Porto Allegre, som har gitt innbyggerne på lokalt plan stor innflytelse i kommunebudsjetteringen gjennom såkalte deltakende budsjettering. Demokratiteoretisk har de svært klare paraleller til det klassiske athenske demokratiet og idéene til Marsilio de Padua om relasjonene mellom de styrende og folket.

En særlig styrke med bokens gjennomgang av temaet er at de her, i motsetning til delen om arbeiderkooperativer fortsetter med helt klare politikkanbefalninger for norske forhold og hvordan sentrale deler av deltakende budsjettering kan innføres også her til lands. Jeg stemmer gjerne i bokens håp om at vi snart får det første lokale forsøket med slike prosesser her til lands.

Direkte demokrati – folkets makt over politikerne

Jeg deler ikke i like stor grad Lysbakken og Skjerves begeistring for de direktedemokratiske ordningenene i Pariskerkommunen. En viktig distinksjon de ikke synes å gjøre er forskjellen på deltakende demokrati og direkte demokrati. Eksemplene fra Spania og Brasil fokuserer på det første, eksempelet fra Paris virker bare forvirrende gjennom å fokusere på det siste.

Dette fortsetter de med når de beveger seg over på nasjonalt plan. De peker på problemene med å gjennomføre deltakende demokrati i stor skala og viser til at de mest lovende intensjonene fra Brasil har feilet. De drømmer om et folkedemokrati som ville gjøre det umulig for Stortinget å sende soldater til Irak mot folkeflertallets vilje. Som eksempel trekker de også fram at LO kunne hatt muligheten til å mobilisere mot og stoppe endringer i pensjonssystemet. Dette er for meg mer problematisk. Men jeg kan nevne et enda mer problematisk eksempel: Kjønnsnøytral ekteskapslov. Det er mye som tyder på at Stortinget lå et godt skritt foran befolkningen når det gjalt å vedta denne. Ville Skjerve og Lysbakken være like begeistret over et folkedemokrati som sørget for å stoppe politikernes forsøk på å trekke folket etter seg i sosialliberal retning? Dette er også en tenkelig konsekvens av en slik ordning. Når størrelsen umuliggjør en felles diskusjon er det nye fallgruver å ta hensyn til når det gjelder å ta felles beslutninger. Spesielt når det gjelder å beskytte minoriteter.

Til slutt i seksjonen om folkemakt i politikken slår forfatterne et slag for den gode gamle sosialistiske folkebevegelsen. De starter med en forholdsvis bred apell gjennom å henvise til eksempler som London Citizens og LOs krav til de rødgrønne i Trondheim. Men så går de over til å snakke om nederlandske maoister. De setter et likhetstegn mellom disse tre bevegelsene som er dårlig belagt. Her aner jeg trekk av den mer dogmatiske SV-sosialismen som skinner igjennom og forkludrer en diskusjon som ellers kunne fått en bredere tilslutning.

Sosialismen – den demokratiske ideologi

I den siste delen av boka prøver Skjerve og Lysbakken å trekke linjen mellom venstresiden som er opptatt av folkestyre og høyresiden som ikke er det. De klumper det meste av den liberale tradisjonen i politisk teori sammen med konservatisme og en del andre til å representere “høyresidens” tankegods. Svært ulike politiske teorier samles sammen som et motstykke til en moderne demokratisk sosialisme. Forfatterne er svært opptatte av å prøve å renvaske begrepet sosialisme fra de totalitære kommuniststatene, og bruker Hal Drapers skille mellom “sosialisme ovenfra” og “sosialisme nedenfra” for å gjøre det.

Denne siste delen understreker det jeg ser på som hovedproblemet med boka – en veldig sterk partipolitisk agenda og et tidvis litt sviktende demokratiteoretisk fundament. Det er en del svært gode resonnementer i boka, men helheten vakler litt når det kommer til stykket. Å forkaste stort sett alle liberale teoretikere som “høyresiden” er for eksempel å forkaste deler av det helt nødvendige teoretiske fundamentet for at sosialismen noen sinne kunne oppstå. Med en mer forsonende retorikk hadde det nok boka hatt større sjanse for gjennomslag for noen av sine mest sentrale ideer. Slik det femstår nå synes bokas mest sentrale prosjekt å være å få folk til å stemme SV, et prosjekt jeg kan ha sympati med men som jeg tror oppnås mer effektivt på andre måter enn en bok som denne.

Konklusjonen min er derfor at boka er svært lesverdig for sine deler om vitalisering av lokaldemokratiet og alternativer til privatisering, men at den ikke helt leverer på de øvrige områdene.

Til slutt må jeg bare trekke fram et litt morsomt sitat – forfatternes forferdelse over at det store baskiske arbeiderkollektivets samarbeidspartner. Jeg velger å tro at det er en antydning til ironi over de mer unyanserte delene av venstresidens fordommer her:

Microsoft? Bill Gates, som har tjent milliarder på ubrukelig programvare som er utviklet av nerder som han holder i fangenskap og ikke gir annet å spise enn amfetamin? Samarbeidspartner?!?

Hva nå?
Ingvar Skjerve

Kjære vene.. Det er en fordel å faktisk lese bøker før man anmelder dem og legger stasen ut på internett.

Skrevet den 27.05.09
sverrebm

Og det mener du jeg ikke har gjort?

Skrevet den 27.05.09
Inspirerende bog: Demokrati andet end et kryds | Svensson

[…] mer: For velferdsstaten, Frem kamerater, SV, Det politiske dyr, Rettvenstre, DB1, 2, DA, […]

Skrevet den 26.11.10

Abonner på denne bloggen:

Abonner via RSS-feed
Hva er RSS?

..eller, abonner via epost:
“Jeg er ikke overrasket over at representanten Foss er overrasket. Det ville overrasket meg om han ikke var overrasket, slik som saken her er lagt an.”
‐ Jonas Gahr Støre Stortingets spørretime, 18.3.2009
© Det politiske dyr | Theme: Politikkdyr, basert på BloggdesignsTWO av Bloggdesigns.no

Bad Behavior has blocked 390 access attempts in the last 7 days.