Skrevet av Sverre den 26.01.2010
Karrierepolitikere og kommunikasjonsbransjen
Sist var det blant andre mine partikamerater fra Nord-Trøndelag Bjarne Håkon Hanssen og Ketil Lindseth som fikk ungjeld unngjelde. Denne gangen har NRK tatt for seg en lang liste politikere som har hoppet fra politikken til kommunikasjonsbransjen der de får betaling for å hjelpe folk å få politisk innflytelse. Kan det skape habilitetskonflikter? Ja, såklart. Kan vi klandre dem for det? Egentlig ikke.
En rekke av de politikerne som gjør dette (dog ikke alle) er politikere som stort sett ikke har drevet med annet enn politikk. Kanskje har de klart å karre til seg en del studiepoeng fra et universitet, men det meste av sin yrkeserfaring har de gjerne først fra politiske ungdomsorganisasjoner, deretter fra parti, storting og regjering. Hva er så deres kompetanse? Jo, først og fremst innsikt i politiske beslutningsprosesser, påvirkningsmuligheter og nettverk. Dette er det de kan og det som gjør dem ettertraktet som arbeidstakere. Uten en annen karriere å falle til bake på så er det helt naturlig at de trekker til denne bransjen når de legger politikken på hylla.
Dette er heller ikke noe nytt. Avgåtte politikere har alltid vært ettertraktede leder i nærings- og samfunnsliv. Den store forskjellen er at da gjør de det samme for en bestemt arbeidsgiver mens de nå gjør det for hvem som helst som vil betale.
Slik de politiske partiene fungerer nå, så er det å kjempe seg vei opp gjennom partiorganisasjonen fra man er ung den beste måten å skaffe seg politisk innflytelse. Da må man gjerne ofre det å skaffe seg en karriere utenfor politikken. Med mindre det endrer seg er det systemet og ikke de forholdsvis ufrie karrierevalgene disse menneskene gjør vi må skylde på.
