Skrevet av Sverre den 22.12.2009

Foreldrepermisjon

Norsk politikk 1 kommentar

Når foreldre får barn trenger de en tid med fri fra jobben for å kunne ta vare på barnet i de første viktige månedene. Det er vi alle enige om, og Norge har blant verdens beste ordninger for dette. En svært god start på livet for de små. Men denne ordningen kan bli bedre, og noe av det viktigste vi kan gjøre er å kvitte oss med forestillingen om en “mammapermisjon” og jobbe for en “foreldrepermisjon”.

Jeg har tidligere vært stor tilhenger av at permisjonen skulle “deles likt” mellom mor og far slik at begge fikk lik anledning til å delta i barneoppdragelsen. Fredrik Mellems glimrende skriverier de siste dagene¹ har imidlertid fått meg til å innse at denne tankegangen er feil. Å skulle tvinge begge til å være hjemme 18 uker hver er ikke veien å gå.

Problemet i dag er for det første at vi i alt for stor grad anser permisjonen for å være mors. Byråd fra FrP i Oslo, Sylvi Listhaug snakker om å “gi fra seg” deler av “sin permisjon” til barnefaren. Riktig nok er det noen fysiske forutsetninger som gjør det mye vanskeligere for far å gi et likeverdig tilbud som mor de aller første ukene, men deretter er det ingen grunn til at vi skal se på permisjonen som mors og snakke om at hun må “gi fra seg”. Permisjonen er barnets og foreldrenes, og foreldrene må få muligheten til å legge den opp som det passer den aktuelle familien best.

Det andre problemet vi har i dag er at det økonomisk er lagt for dårlig til rette for at foreldrene kan velge fritt. Stønaden i permisjonstiden er nemlig basert på mors lønn, ikke på begges. Det bør være en selvfølge at stønaden skal baseres på å erstatte arbeidsinntekten til den som tar permisjon når vedkommende gjør det for å sørge for at ingen valgt fordeling av kvoten er mer eller mindre økonomisk gunstige enn andre.

Jeg er enig med Fredrik Mellem i at den beste måten å få bukt med disse to problemene på er nok ikke gjennom regulering av familielivet. Det er først og fremst nødvendig med økonomiske ordninger som ikke gir negative incentiver. I tillegg må vi sørge for å endre språkbruk og holdninger og slutte med slike begrep som “pappakvote”.

1. Et innlegg i Dagsavisen med oppfølgende reportasje og et nytt innlegg som presisering. [↩]

1 kommentar - Legg igjen din kommentar →