Skrevet av Sverre den 16.07.2009
Knudsen, FrP og den brede kulturen
Ulf Erik Knudsen gjør et tappert forsøk i Dagsavisen på å forsvare FrPs kulturpolitikk. Og jeg er villig til å gi ham poeng for saklighet. Han prøver å overbevise oss om at FrP har en kulturpolitikk og at de mener det godt. Det betyr ikke at det er god politikk.
FrP følger den etter hvert så kjente FrP-koden. De prøver å skape et skille mellom “oss”, folk flest, og “dem”, eliten. Folk flest vil ha amerikansk actionfilm og Ole Ivars. Eliten vil ha sære kunstfilmer som ingen skjønner noe av og opera. FrP vil ikke bryte ned kulturnorge, de vil bare satse på det folk flest i stedet for eliten. En enkel og besærende tankegang. Men den har en del viktige huller.
Den “brede” kunsten er også avhengig av den “smale” om den skal overleve. Kunst er noe som utvikler seg, noe som må utvikle seg om den ikke skal sykne hen og dø. Det gjelder både for dansebandmusikk og eksperimentell jazz. Musikk er et godt og lettfattelig eksempel, fordi det er så synlig. Musikere lar seg hele tiden inspirere av hverandre. Tar hverandres materiale, vrir på det og lager noe nytt av det. Det som en gang var “vulgær populærmusikk” blir plutselig “finkultur” noen tiår senere, mens populærkulturen tar inn i seg elementer av “finkulturen” og gjør den til sin egen. Noen av Mozarts operetter som i dag settes opp på gallaforestillinger i de mest staselige operahus var i sin tid sett på som vulgært bråk av “eliten”, mens punkrockerne har fått sine akkordprogresjoner fra barokkmusikken. Det er overraskende hvor mange svært så populærkulturelle rockegitarister som har en klassisk musikkbakgrunn.
For å skape nye hits må du ha et sted å ta det fra. Et og annet musikalsk geni opp igjennom verdenshistorien har kanskje klart å skape genuint nye ting rett fra sitt hode, mens alle de andre har vært avhengige av å lage nye vrier på og kombinasjoner av ting som allerede eksisterte. Hvis vi prøverå “fryse” kulturmiljøet gjennom bare å satse på det som er populært i dag kommer vi ganske kjapt til å utarme det materialet dagens artister har å velge mellom når de skal finne nye ting. Det vil gjøre populærmusikken dårligere til å fornye seg og mindre interessant for nettopp “folk flest”.
Den samme mekanismen gjelder for andre kustformer som film, teater, litteratur. Kunne Margit Sandemo skrevet Sagaen om Isfolket uten å ha en rikholdig verdenslitteratur å hente inspirasjon fra?
Knudsen sier FrP vil prioritere bredden. Vel, det er de såkalt smale kulturformene som er bredden. “Det er ikke politikernes ønske om hva som er «høyverdig» kultur som bør dominere” skriver Knudsen. Hverken Arbeiderpartiets eller FrPs idé om hva som er høyverdig bør få dominere. Statens oppgave bør være å ta vare på så mye som mulig av den kulturen som ikke klarer seg uten hjelp. Det offentlige bør støtte både operahus og bygdefestivaler. Det er FrP som vil definere bort kulturen de avskriver som “elitistisk”.
Det som til enhver tid er populært klarer seg. U2 og Ole Ivars tjener gode penger uten statsstøtte. Men hvor skal de hente inspirasjonen til neste låt fra? Når folk går lei – hva blir den musikkformen som tar over som neste tiårs populærmusikk?
FrPs kulturkutt vil sørge for å fjerne bredde. FrPs kulturkutt vil ikke ta vare på noe som helst. FrPs kulturkutt vil gi framtidens populærkultur midre rom å spille på.
