Skrevet av Sverre den 22.07.2009

Hvordan velges egentlig dette Stortinget?

Valg09 8 kommentarer

Vet du egentlig hvordan stortingsmandatene fordeles mellom partiene etter valget? Både distrikts- og utjevningsmandatene?

Svarte du ja tør jeg påstå at enten: A. Du lyver, B. Du tar feil eller C. Du er en del av et svært lite mindretall blant norske stemmeberettigede (og for den saks skyld politikere).

Personlig har jeg har slitt meg gjennom noen valgkamper og har nesten en mastergrad i statsvitenskap. Jeg var også litt usikker når jeg tenkte over det. Etter litt research byr jeg derfor på litt voksenopplæring:

Den korte forklaringen

Valgmetoden i stortingsvalget er beskrevet på KRDs nettsider. Hvert fylke for seg fordeles det grunnleggende slik: Først deler man alle partienes stemmer på 1,4. Deretter rangerer man dem etter rekkefølge. Den listen med flest stemmer får det første mandatet.

Så deler man (det opprinnelige stemmetallet) til partiet som fikk det første mandatet med 3 og rangerer dem på nytt. Det partiet som nå rangerer høyest får mandat nummer to. Deretter gjentas prosessen. Når et parti får sitt 2. mandat deler man det partiets stemmer på 5, deretter 7, 9, 11 osv.

Slik fortsetter man til man har fordelt alle mandatene i et fylke så nær som det siste. Dette reserveres som et såkalt utjevningsmandat. Dette fordeles for å jevne ut nasjonale forskjeller i mandatfordelingen.

Den lange forklaringen

For den som vil vite hvorfor man fordeler som man gjør:

Stortingsvalget foregår etter den modifiserte Sainte-Laguës metode (dog referert til som St. Lague i KRDs forklaring). Sainte-Laguës metode er den samme som brukes i Sverige, men ikke den samme som i Danmark. Der bruker de D’Hondts metode. De baserer seg på et lignende prinsipp, men D’Hondts metode favoriserer store partier i større grad en Sainte-Laguë.

I den originale Sainte-Laguë justeres partienes stemmer etter formelen , der V er antall stemmer listen har fått og s er antall mandater listen allerede har oppnådd. Før et parti har fått tildelt det første mandatet er s=0, dermed deler man på 1, altså brukes det umodifiserte stemmetallet.

Den listen som har det høyeste stemmetallet får det første mandatet. Deretter deles dette partiets stemmer på 2s+1, dvs. 3, og partiene rangeres på nytt. Det partiet som da har det høyeste stemmetallet får det neste mandatet osv. Når et parti har fått 2 mandater deler man partiets stemmetall på 5, deretter 7, så 9 osv.

Dette gir en fordeling ganske lik den “riktige” prosentmessige fordelingen så lenge man velger veldig mange mandater. Med et begrenset antall mandater (slik vi har med fylkesvis mandatfordeling) gir metoden imidlertid en fordel til små partier.

Ta dette eksempelet:

Hvis det er avgitt 1000 stemmer der Arbeiderpartiet har fått 300 og Rødt 30 stemmer vil Rødt få sitt første mandat før Arbeiderpartiet får sitt 6. mandat (stemmene deles på 11 etter 5 mandater) selv om de har 10 ganger så mange stemmer. Med flere små partier vil disse bli overrepresentert på bekostning av de store.

For å motvirke denne effekten brukes den såkalte Modifiserte Sainte-Laguë. Dette innebærer at man ikke deler på 1 for å få det første mandatet, men i stedet deler på 1,4.

I tilfellet over ville det bety at Arbeiderpartiet etter å ha fått 5 mandater ville stå igjen med et stemmetall på 27 mens Rødt ville ha 21. Arbeiderpartiet ville da fått både sitt 6. og 7. mandat før Rødt fikk sitt første, og mandatfordelingen nærmere den prosentvise fordelingen av stemmene.

Utjevningsmandatene

Etter at alle distriktsmandatene er fordelt kommer utjevningsmandatene. Dette er for å kompensere for skjevheter i fordelingen blant annet grunnet at partier kan komme like under grensen for å få et nytt mandat i mange punkter og dermed få det vi kaller store residualer (til overs-stemmer). Dette kan med så mange som 19 valgkretser føre til betydelige avvik mellom det antallet mandater et parti ville fått for opptelling for landet som helhet og det partiet fikk ved opptelling av distriktsmandater fylke for fylke. For å kompensere for noe av dette har hvert fylke ett utjevningsmandat.

For å kvalifisere for å få utjevningsmandater må et parti ha nådd den mye omtalte sperregrensen. Dette betyr at de må ha fått minst 4,0% av stemmene på landsbasis. Dersom et parti som ikke kvalifiserer for utjevningsmandater har fått vanlige mandater trekker man disse fra det totale tallet stortingsmandater, 169 før beregning av utjevningsmandater begynner.

Så gjennomfører man et valgoppgjør på samme måte som i fylkene. Dersom noe parti har fått flere mandater i det fylkesvise oppgjøret enn det ville fått etter dette trekkes listens mandater fra de resterende mandatene, og man gjennomfører oppgjøret på nytt. Dette partiet vil ikke få utjevningsmandater. Dette gjøres til kun partier med færre distriktsmandater enn mandater etter den nasjonale fordelingen står igjen.

Når man så har nådd fram til et oppgjør sammenligner man de mandatene hvert av partiene som kvalifiserer har ved dette oppgjøret sammenlignet med det de fikk i det fylkesvise oppgjøret. Det antallet utjevningsmandater hvert parti skal ha tilsvarer differansen mellom disse tallene.

Så kommer den kompliserte delen – hvordan dette skal fordeles på fylkene. Man regner ut en kvotient (Q) for hvert parti i hvert fylke ut fra formelen til høyre. A er antallet vektede stemmer etter Sainte-Laguës metode i fylket. Merk at her brukes ikke den modifiserte Sainte-Laguë. Dersom et parti ikke har fått mandater i et fylke tilsvarer A det totale antallet stemmer partiet fikk i fylket. v er antallet avlagte stemmer i fylket, og S er antallet mandater fordelt i fylket, slik at B er gjennomsnittlig antall stemmer bak hvert mandat i et fylke.

A deles så på B og gir en kvotient Q per parti per fylke. Disse rangeres, og distriktsmandat nummer 1 tildeles til det partiet i det fylket med den største kvotienten. Dersom det er uavgjort avgjøres det ved antall stemmer i fylket (forklaringen spesifiserer ikke om det er antall stemmer partiet har oppnådd i fylket eller om det er det totale stemmetallet i fylket som er rangeringskriterie, men jeg heller mot det siste). Dersom dette også er likt avgjøres ved loddtrekning.

Dette fylket strykes deretter fra listen og man går til nummer 2. Når et parti oppnår sitt antall distriktsmandater strykes også dette fra listen. Slik fortsetter man til alle utjevningsmandatene er fordelt.

Eksempel: Valgoppgjøret for utjevningsmandater fra 2005

Og voila! Vi har et Storting. Enkelt ikke sant? 😛

8 kommentarer - Legg igjen din kommentar →