Skrevet av Sverre den 19.10.2011

Hvordan velges politiske utvalg – del 2 – Kandidater og kjønn

Norsk politikk, statsvitenskap, Valg09 1 kommentar

Forrige post inneholdt reglene for hvordan man fordeler mandatene ved valg til politiske utvalg, ved hjelp av D’Hondts metode. Men det er bare den første delen av hvordan utvalget settes sammen. Man trenger også regler for å finne ut hvem som blir valgt fra hver enkelt liste. Det er ikke bare å plukke riktig antall navn fra øverst på listen (dog i praksis nesten). Man må blant annet oppfylle kommunelovens regler om kjønnsbalanse, men det finnes smutthull… Her skal du få den lange og spissfindige forklaringen.

Ved avtalevalg er dette ikke relevant, med unntak av at man må oppfylle kravene til kjønnsbalanse (se lenger ned). Ved forholdsvalg bruker man imidlertid følgende fremgangsmåte fra kommunelovens § 37:

2. Når det er avgjort hvor mange medlemsplasser en liste vil få, foretas en ny stemmeopptelling for listens kandidater. En går fram slik:

Først telles de navn som står som nr. 1 på stemmesedlene. Den kandidat som får flest stemmer ved denne opptellingen, er valgt. Skal listen ha mer enn én plass, teller en deretter opp de navn som står som nr. 2 på stemmesedlene. Den kandidat som får flest stemmer ved de to opptellingene, når en ser bort fra den allerede valgte, er valgt. På samme måte fortsetter en inntil alle plasser listen skal ha er besatt, med de modifikasjoner som følger av bestemmelsen i denne paragrafs nr. 3. Hvis flere kandidater har fått like mange stemmer, anses den valgt som står først i rekkefølgen på listen.

Ved opptellingen ses bort fra andre navn enn de som står på den innleverte valgliste.

3. Viser det seg at et kjønn etter denne fremgangsmåte vil bli representert med færre medlemmer fra en liste enn det som følger av kravene i § 36 nr. 2, rykker kandidater fra det underrepresenterte kjønn så langt mulig opp på listen i det omfang som er nødvendig for å oppnå slik balanse.

4. Hver liste skal såvidt mulig tildeles så mange varamedlemmer som den får medlemmer, med et tillegg av to. Varamedlemsplassene fordeles ved fortsatt opptelling på samme måte som bestemt for medlemmene i pkt. 2 og 3 ovenfor.

I praksis betyr dette:

Man stemmer med lister. Hver liste leveres inn av et eller flere medlemmer av kommunestyre/fylkesting. Så stemmer hver enkelt representant på en av disse listene. Når kandidaten stemmer har vedkommende lov å endre rekkefølgen på navnene på listen. I praksis tror jeg dette skjer svært sjeldent i kommunestyrene rundt omkring.

Etter valget har en liste fått tildelt et visst antall plasser ut fra hvor mange stemmer den fikk. For å finne ut hvem som får listens førsteplass teller man opp hvem som står på førsteplass på flest lister. For å finne ut hvem som får plass nummer to teller man opp andrestemmene og legger disse til førstestemmene. Den som da får flest stemmer (bortsett fra de som allerede er valgt) får flest stemmer. Skal en liste ha flere plasser enn dette, gjentar man prosessen med 3. og 4.-stemmene.

I praksis: Dersom listene ikke endres på av mer enn halvparten av de som stemmer, så blir det de første personene på den opprinnelige listen som får plassene. Men…

Kjønnsbalanse – med et smutthull

Ved avtalevalg skal følgende krav oppfylles:

• Dersom det skal velges 2 eller 3 plasser skal begge kjønn være representert.
• Dersom det skal velges  4 eller 5 plasser skal begge kjønn være representert med minst 2.
• Dersom det skal velges  6 til 8 plasser skal begge kjønn være representert med minst 3
• Dersom  det skal velges 9 eller flere personer skal begge kjønn være representert med minst 40 %.

Ved forholdsvalg gjelder tilsvarende for de plassene som tildeles til hver liste. Dersom listene ikke er satt opp slik at man ivaretar kjønnsbalansen  rykker man opp det underrepresenterte kjønn tilstrekkelig antall plasser til at kravene blir oppfylt. 

Varamedlemmer – rot fra departementet

Når man har funnet ut hvem som skal sitte i utvalget må man selvsagt også ha noen varamedlemmer.  For forholdsvalg er dette rimelig greit – man skal, så langt det er mulig, ha så mange varamedlemmer fra hver liste som listen har plasser – pluss to.  Dersom man fikk to plasser i utvalget skal man følgelig ha fire varamedlemmer – dersom man hadde nok kandidater på listen. Det er i utgangspunktet lov å sette opp inntil dobbelt så mange kandidater på en liste som man har plasser i utvalget.

Varamedlemmer skal altså kåres per liste, hvilket vil si at om man stod på en fellesliste blir man ikke nødvendigvis blir erstattet av en person av samme parti når man har forfall  til et møte.

Når det gjelder avtalevalg gjelder i utgangspunktet den samme regelen. Her står det i loven at “hver gruppe” skal ha varalister på inntil antall medlemmer pluss to. Problemet er bare at “gruppe” ikke er et begrep som brukes ellers i kommuneloven. Hvem utgjør en gruppe? Husk at det (med noen unntak) ikke er noe krav til at medlemmene i et utvalg skal sitte i et kommunestyre eller være medlem i et parti – hvilken “gruppe” hører de til da? Slik jeg tolker regelen må dette bety at det er opp til kommunestyret å bestemme hva som utgjør “en gruppe” i slike tilfeller.

Spørsmålet har blitt satt på spissen i forbindelse med valg av varamedlemmer til utvalg der kommunestyret ønsker å ha en felles varaliste for hele utvalget. Dette kan ofte være en fordel i utvalg der det ikke er så sterke partipolitiske skillelinjer, for eksempel i kontrollutvalget.

Kommunal- og regionaldepartementet skriver i sin rundskriv om valg av formannskap og nemnder m.m. (s. 12) at de ut fra lovens forarbeider ikke anser en slik praksis for å være i tråd med loven. Dette er etter min mening en rimelig vrang tolkning. De spesifiserer forøvrig ikke hva de mener “en gruppe” består av. Samme departement skriver imidlertid i sin veileder “Kontrollutvalgsboken” (s. 20) der de faktisk foreslår felles varaliste til kontrollutvalget som et godt alternativ.

Uansett er tolkningen meningsløs i praksis, etter som det også her finnes et smutthull kommunene kan benytte seg av for å få gjennomført et slikt forslag. Avtalevalg krever jo at kommunestyret må ha blitt enige om sammensetningen av utvalget, etter som det må være enstemmig. Det er imidlertid fortsatt mulig å gjennomføre et enstemmig valg som et forholdsvalg der alle partiene er enige om å fremme en felles liste. I praksis blir dette akkurat det samme som et avtalevalg, men den forskjellen at nå må man ha én felles varaliste. Ergo er departementets vrange tolkning av paragrafen lett å omgå og rimelig meningsløs.

Nå burde du være godt rustet til å kunne arrestere ditt eget kommunestyre om de gjør feil i konstitueringen av politiske utvalg. Det ville overraske meg om alle klarer å få alt dette riktig…

1 kommentar - Legg igjen din kommentar →