Skrevet av Sverre den 05.01.2010

Bokanmeldelse: Makta midt imot

Anmeldelser, EU, Norsk politikk 2 kommentarer

I et anfall av akutt litteraturmangel i jula gikk jeg til innkjøp av Makta midt imot. Kampen om EU og Arbeidarpartiets sjel av Kjell-Erik Nordenson Kallset på den lokale bokhandelen. Boka, siste skudd på stammen fra Manifest forlag, er en historisk gjennomgang av EU-kampen i 1994, med spesielt fokus på den interne kampen i arbeiderbevegelsen. Kampen i 1971 blir også kjapt behandlet som bakteppe for 94-avstemmingen.

For en som stort sett ikke kjøper hardcover-bøker var prisen noe stiv, men den er knakende godt skrevet. Derfor mener jeg boka var verdt pengene selv om den ser ut til å ha noen mangler jeg har kommentert lenger ned.

Som underholdningslitteratur i ferien var boka glimrende. I 1994 var jeg 13 år, men likevel svært politisk engasjert. At jeg var glødende opptatt av EU-avstemminga som 13-åring overrasket meg egentlig litt når jeg tenkte over det nå. Det betyr uansett at jeg på den tiden ikke var aktiv i Arbeiderpartiet, men har sett mye til restene av EU-saken etter at jeg selv engasjerte meg i AUF i 1997. Det var derfor veldig interessant både å få fylt inn noen av de historiske hullene og sammenhengene, samt bare å gjenoppleve hele striden.

Kallset lar oss nemlig gjenoppleve striden. Han skriver engasjerende, og det er lett for en politisk nerd å la seg rive med. Selv om jeg kjenner utfallet og historien satt jeg likevel nesten med en sitrende spenning i kroppen da Kallset beskrev spillet på LO-kongressen i 94. Jeg kunne omtrent føle frustrasjonen til landsmoder Gro og partileder Torbjørn da opprettelsen av Sosialdemokrater mot EU ble lansert. Ikke minst kunne jeg gjenoppleve den euforiske gleden av at folket stemte riktig og forkastet EU-prosjektet.

Språket i boka fortjener ekstra ros. Boka er skrevet på nynorsk, men det er ikke den vanlige demonstrativt stive nynorsken jeg ofte opplever fra noen av venstresidens skribenter som skriver nynorsk på trass. Kallsets nynorsk flyter ekstremt godt, og som bokmålsbruker (som riktignok har 9 år nynorsk som hovedmål fra grunnskolen) går det lang tid mellom hver gang jeg tenker over at det er nynorsk jeg leser. Han velger konsekvent ord som er forståelige også for bokmålsbrukere, og i de ytterst få tilfellene der dette ikke er mulig legger han attpå til bokmålsoversettelse. Bruken av nynorsk er intet mindre enn eksemplarisk og fortjener en egen honnør.

For alt engasjementet denne boka gjenopplivet i meg er det likevel noe som får akademikeren i meg til å reagere litt. Dette er nemlig ingen bok som presenterer teorier og antyder sammenhenger ut fra det tilgjengelige materialet. Den presenterer den virkelige og autorative beskrivelsen av sannheten om prosessen. Dette er kanskje vel så mye en kritikk av historiefaget generelt som det er en kritikk av forfatteren spesielt. Jeg oppfatter nemlig dette som gjengs måte å gjøre ting på i historieskrivingen. Det er minst to ting jeg savner:

For det første ville jeg svært gjerne hatt en bedre redegjørelse (helst i starten av boka) for prosessen bak boka og de kilder og metoder som har vært de viktigste. Forfatteren er redelig i sin redegjørelse for sitt ståsted som deltaker i prosessen, men han forteller oss ikke annet enn at boka er basert på hans hovedoppgave i historie og hans egne erfaringer.

For det andre er jeg en svoren motstander av sluttnoter, særlig i bøker. Det er ekstra vanskelig å følge med på kildehenvisningene når dette medfører at man må bla tilbake i boka, finne riktig kapittel og riktig note i noteseksjonen bakerst. Siden notenummereringen starter på nytt for hvert kapittel blir dette jevnt over for mye arbeid. Derfor velger jeg som leser heller å drite i å se hva kildene er enn å måtte avbryte flyten i lesingen. Et raskt blikk ned på en fotnote eller en inline kildehenvisning ville jeg nok tatt meg tid til. Oppklarende noter blir selvsagt heller ikke lest, siden jeg ikke tar meg tid til å bla dem fram bakerst i boka for å finne ut om det lille tallet bare var henvisning til en avisartikkel eller en fyldig redegjørelse for en påstand.

Denne misnøyen understrekes ytterligere av at jeg selv takket være moderne kommunikasjonsteknologi har muligheten til å sjekke fakta. Jeg synes påstandene om Per-Edgar Kokkvolds innvolvering (på side 125-6 i boka) var ganske interessante:

Allereie på det første styremøtet hadde SME vedtatt å opprette “et nettverk av personer med faglig kompetanse på forskjellige områder”[…]der også tidlegare Ap-statsråd Matz Sandman, økonomiprofessor Steinar Strøm og redaktør i Arbeiderbladet Per Edgar Kokkvold var med. Det er interessant at ein redaktør, attpåtil i den tidlegare Ap-avisa Arbeiderbladet, gav råd og synspunkt til SME. Ein kan undre seg over korleis Norsk Presseforbund eller Norsk Redaktørforening hadde reagerdt dersom det hadde vorte kjent at ein av redaktørane var rådgivar for ein kamporganisasjon under EU-striden.

Ressursgruppa vart dratt med i arbeidet med dei viktigaste trykksakene til SME, ikkje minst det viktige heftet Sosialdemokratisk Alternativ (SALT)… [heftet] var meir eit meri kollektivt produkt enn SME gav inntrykk av. Det vart nemleg ikkje opplyst at Sandman, Kokkvold, Rune Gerhardsen og [Hallvard] Bakke hadde deltatt eller lagt premissar for skrivinga av heftet.

Disse påstandene fikk meg til å bli nysgjerrig på hvordan Kokkvold, i dag generalsekretær i Norsk Presseforbund, kunne forsvare dette. Derfor spurte jeg og fikk svar på Twitter:

Sverrebm: Er nysgjerrig på hva generalsekretær @kokkvold ville mene om redaktør Kokkvolds politiske EU-aktivisme beskrevet i boka “Makta midt imot”.

Kokkvold: @sverrebm Ett møte med SME, i full åpenhet og i samråd med ja-redaktøren. Skrev for øvrig nei-kommentarer i min spalte nesten hver uke.

Sverrebm: @kokkvold Inntrykket jeg sitter igjen med fra boka er at du var en sentral deltaker i Tove Strand Gerhardsens arbeidsgruppe.

Kokkvold: @sverrebm Nei, det var jeg nok ikke.

Sverrebm: @kokkvold Noen ganger er altså virkeligheten mindre spennende enn historieskrivingen…

Kokkvold: @sverrebm Min aktivitet skjedde i spaltene. Den bidro nok til at jeg ikke ble ansvartlig redaktør i Arbeiderbladet. Det var bra for avisa.

Dette illustrerer for meg tydelig de litt for svake presiseringene av hvor sterke tolkninger forfatteren selv har gjort. I notene til denne delen forklarer forfatteren følgende (s. 306):

51. Opplysningar frå Wegard Harsvik, stadfesta av Per Edgar Kokkvold, i samtale 17.03.04. Det same stadfesta Steinar Strøm i telefonsamtale våren 2004

52. Gerhardsen, Tove Strand, Wegard Harsvik, Steinar Strøm og Finn Erik Thoresen: Sosialdemokratisk Alternativ. Sosialdemokrater mot EU, Oslo 1994.

Det gis med andre ord inntrykk for at dette er en framstilling av historien som Kokkvold selv støtter. Enten lyver Kokkvold på Twitter nå, ellers tar forfatteren seg noen friheter for å gjøre historien mer interessant. Jeg velger å tro at den erfarne pressemannen Kokkvold ikke er dum nok til å komme med direkte løgner på et offentlig sted som Twitter.

Man må være en kritisk leser, og akademikeren i meg har lært meg spesielt å se på historiebøker med en viss skepsis. Klarer man det er denne boka mer enn god nok til å være både god underholdning, engasjerende polemikk og interessant kunnskapskilde. Den var vel verdt de  kr 339,00 jeg betalte for den.

2 kommentarer - Legg igjen din kommentar →